Irisanalyse

Irisanalysens historie

I den nyere tid er foregangsmennene innen irisanalyse først og fremst den ungarske Dr. Ignatz von Peczely (1826-1911,) som undersøkte mange journaler på sykehusene og sammenliknet dem med pasientenes iris, og den svenske Nils Liljequist, som utga boken ”Om Ôgondiagnosen” i 1893, uten å vite, at von Peczely gjorde det samme. I vår tid er det den tyske Dr. Jocef Deck og den dansk-amerikanske Dr. Bernard Jensen, som har vært de førende innen forskning på irisanalyse.

Irisanalyse er basert på en analyse av øyets regnbuehinne, iris.

Forlengelse av nervesystemet:

Øynenes iris fungerer som en forlengelse av nervesystemet fra hjernen og reagerer ut i fra impulser på kjemiske og psykiske forandringer i kroppen. Hver del av kroppen står i forbindelse med øyets iris via nervesystemet(Dr. Walter Lang – Tyskland, 1953).

Ved irisanalyse kan man derfor følge og se tilstanden i kroppsvevet og organene, samt analysere områdets struktur, styrke og belastning. Eventuelle svakheter sees og reguleres ut i fra analysen, før belastningen blir stående for lenge i kroppen. Irisanalysen kan være med å påpeke belastninger, også av arvelig art, før disse bryter ut som sykdom.

Forskjellige stadier:

Irisanalysen brukes til å skille mellom forskjellige stadier av betennelser, akutte, subakutte, kroniske eller degenerative tilstander. Irisanalysen viser hvor disse er lokalisert i kroppen. Nedarvede svakheter og deres lokalisering kan også ses.

Irisanalysen avslører ikke en sykdom, men steder det mennesket har svakheter og belastninger. 

Irisanalyse tilbyr et unikt perspektiv og den kan indikere et problem fra begynnelsen, ofte før symptomene har manifestert seg.


Utføres av

IMG_6365 3.jpg

peter thomsen

Telefon 924 66 333